Galleriet holder til i 2. etasje i Jansengården i Dalen i Wikifjord. Der har vi ca. 120 kvadratmeter til disposisjon, fordelt på et større utstillingslokale kalt Salen og et mindre utstillingsrom kalt Foajéen. Fra Foajéen fører det en trapp ned til Wikifjord bibliotek og arkiv, hvor det det ofte arrangeres ulike bokrelaterte utstillinger og forfattertreff i kommunal regi. I den store parken som omslutter Jansengården, iviterer vi hver sommer lokale installasjonskunstnere til å vise fram sine arbeider. Parken benyttes også ofte til konserter og andre utendørs kulturaktiviteter.
I Salen viser vi for tiden den årlige landsdelsmønstringen «Nordnorsken 2016», og i Foajéen viser vi «Kunstløftet 2016 - Kunst fra UiT". Førstnevnte utstilling blir stående ut januar 2017, mens sistnevnte er tilgjengelig for publikum i perioden 20. november - 20. desember 2016.
Følg oss på Facebook!
Åpningstider:
Mandag Stengt
Tirsdag 10:00-18:00
Onsdag 10:00-18:00
Torsdag 10:00-19:00
Fredag 10:00-18:00
Lørdag 11:00-17:00
Søndag 11:00-17:00
_1.png)
Til min, og mine kollegers, store glede har interessen for kunst økt i Wikifjord. Alle trender svinger, men kollektivutstillingene vi har arrangert har gang på gang blitt møtt av et positivt publikum. Styrken til slike gruppeutstillinger, som både landsdelsutstillingen og "Kunstløftet 2016 - Kunst fra UiT", er at vi får vist bredden og mangfoldet av kunstneriske idéer. Det finnes flere kunstnere enn det gjør utstillingssteder, og slik gir denne utstillingsformen flere kunstnere en mulighet til å vise frem sitt arbeid på en offentlig scene. Takket være ildsjeler og dugnadsånd, har jeg nå fått muligheten til å kaste lys over noen av de spennende moderne norske kunstnerne som utsmykker Universitetet i Tromsø sitt hovedbibliotek - stedet der jeg tilbrakte mye tid som student. Dette er skulpturer som til vanlig står gjemt mellom bibliotekets mange bokhyller, og som nå blir tatt ut i lyset, og presentert for dere.
Jeg har den siste tiden engasjert meg i kunstformidling rettet mot ungdom, spesielt de i mellomtrinnet 8.-10. klasse. Når det kommer til å formidle kunst på en engasjerende og samtidsaktuell måte, har det vært en utfordring å treffe riktig hos de yngre. Kunsten, og dens bakenforliggende tanker, kan virke fjern og uhåndgripelig, og formidlingen er ofte utilstrekkelig til å vekke nysgjerrigheten. Med den aktuelle utstillingen "Kunstløftet 2016 - Kunst fra UiT" ønsker jeg å nå frem til denne nysgjerrigheten, og å oppmuntre til refleksjon hos ungdom i møtet med kunsten. Kunsten som her blir stilt ut er valgt med dette målet i tankene. Dette er verk som, etter min mening, ikke har vanskelig for å engasjere alle aldersgrupper.
Muligheten til å realisere et slikt prosjekt meldte seg da Kulturrådet utlyste satsingen "Kunstløftet" der det var mulig å søke om midler. Satsingen hadde en totalramme på 5 millioner kroner som var øremerket mønstring av kunst for barn og ungdom i 2016. Jeg grep sjansen, og fremmet en søknad på vegne av galleriet. Det var mange søkere til "Kunstløftet", og galleriet ble bevilget 300 000 kroner til prosjektet. Formålet med dette nasjonale løftet er å vise engasjerende kunst som griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot det unge publikummet.
Pengene som ble bevilget skal først og fremst dekke kostnadene ved utstillingen, det vil si transport- og forsikringskostnader for de KORO-innkjøpte verkene. Videre skal de dekke leie av buss tur/retur Wikifjord for de ca. 130 skoleelevene fra de tre skolene i nabokommunene, som deltar i prosjektet sammen med Wikifjord skole. Skolene har satt av tid til undervisning i tilknytning til prosjektet, og noe midler er derfor satt av til dekning av skolenes utgifter til kjøp av digitale læringsressurser for formidling av kunst i skolen. Skolene har moderne kunst som tema for undervisning i estetiske fag på klassetrinn 8 - 10. De har i den forbindelse invitert Galleri Paasche til å være med på spennende møter med elever og lærere i høst. Vi har sammen jobbet med et nytt pedagogisk opplegg der elevene har fått innføring i kunsthistorie, og også blitt tildelt oppgaver om moderne kunst knyttet til utstillingen. Dette har gitt oss en unik mulighet til å nå ut til elevene, og jeg er selv veldig spent på mottakelsen.
Til slutt vil jeg rette en takk til alle som har vært med i prosessen. Jeg ser frem til å åpne dørene!
Henri Karsten
Daglig leder, Galleri Paasche
Delikatessehund, 1978
Skulpturen «Delikatessehund» (1978) er et verk laget av den norske billedhuggeren Øyvind Åstein, og er en del av utsmykningen av UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Den er innkjøpt av Kunst i Offentlige Rom (KORO), og inngår i samlingen Kunst i Statlige nybygg.
Verket viser en sittende hund av rasen engelsk bulldog, og måler ca. 43 cm i høyden, ca. 30 cm i bredden og ca. 50 cm i dybden, som omtrent er rasens naturlig størrelse. Teknikken kunstneren har benyttet er avstøpning i polyester, og kroppen er deretter hvitmalt med sorte påtegninger i ansiktet. Verket er plassert like ved skranken i ekspedisjonen i 1. etasje i Kultur- og samfunnsfagbiblioteket, som er en avdeling av Universitetsbiblioteket. Det er frontalt plassert, det vil si med fronten fram, ved siden av en kvadratisk, bærende taksøyle, som er malt hvit. Ansiktet vender mot inngangspartiet, som er laget av glass, og hunden er dermed også synlig fra vrimleområdet utenfor inngangen. Rett til høyre for hunden er det en bred trapp opp til etasjene over. De romlige omgivelsene, det vil si rommet verket befinner seg i, er et åpent areale med stor gulvflate med hyller, sittegrupper og diverse bibliotekfaglige installasjoner i form av datautstyr og lignende. Miljøet preges daglig av mange mennesker og stor aktivitet.
I kunsthistorisk sammenheng tilhører verket den postmodernistiske retning, som tidsmessig regnes fra ca. 1950 og fram til vår tid. Betegnelsen postmodernisme kan oppfattes som en reaksjon mot den forutgående retningen kalt modernisme, og dens krav til formalisme, strenghet, renhet og elitepreg. Postmodernisme brukes ofte spesielt om nye kunstretninger som vokste fram fra slutten av 1970-årene, her kan nevnes popkunst, installasjoner, konsept-kunst, action-painting med mer. Nå skulle ikke kunsten lenger være universal og tidløs, men folkelig, tilgjengelig, lokal, midlertidig etc.
Kunstneren bak verket, Øyvind Åstein, er født i Stavanger i 1943 og er bosatt i Oslo. Han har utdanning fra Kunstakademiet i Oslo (1968-69) og Kungliga Svenska Høgskolan i Stockholm (1970-72). Han har mottatt ulike kunstnerstipender og har foretatt studiereiser til USA og Mexico, vært jurymedlem i flere innkjøpsjuryer, og vært vikarlærer på Vestlandets kunstakademi. Hans verk er blitt valgt ut til utsmykninger og offentlige samlinger ved flere tilfeller, og han har stilt ut en rekke ganger i Norge.
Åstein har jobbet som billedhugger i hele sin kunstnerkarriere. Han har benyttet ulike teknikker og materialer, og det har vært viktig for ham at materialet har hatt tilknytning til norsk levesett, miljø og kunsttradisjon. Ut i fra dette perspektivet, har han ofte benyttet tre i sine arbeider. Men han har også brukt polyester, gips og bronse når det har passet best for produktet og det han har ønsket den skal vise, som for eksempel i tilfellet «Delikatessehund». Hans verker viser ofte torsoer av begge kjønn, maskelignende portretter og dyr i helfigur, og formen er renskåret og uten detaljer, og i noen tilfeller med ekspressive eller realistiske trekk. Hans kunst viser at han har behov for å skape skulpturer med mening, og han tar ofte i bruk humor og satire for å få fram meningen. Gjennom kunsten ønsker han å provosere og overraske og trekke publikum inn i aktuelle ressurs- og miljøsaker. Ofte dreier budskapet hans seg om velstandssamfunnet vårt og hvordan vi behandler våre medskapninger, dyrene.
I kunstsammenheng symboliserer hunden ofte trofasthet i sitt forhold til menneskene. Hva med Åsteins "Delikatessehund"? Sitter den trofast og venter på sin herre og mester? Eller er det en klok, belest og tenkende hund, som speider ut i det akademiske rom? Eller kanskje er det et livstrøtt, melankolsk og overvektig vesen, som menneskene har omskapt til sitt bilde gjennom foring med masse godsaker og et passivt liv i sofakroken - en hund etter delikatesser - eller en delikatessehund?
Det var - det er - det kommer en søyle, 1984/85
Gitte Dæhlin, egentlig Inger Brigitte Dæhlin, er en norsk kunstner. Hun arbeidet med tekstilskulpturer, men også med tegning og maleri. Hun ble født 21. juni 1956 i Oslo og begge hennes foreldre var kunstnere. Hun ble utdannet i England på Bournemouth and Poole College of Art og ved Vestlandets kunstakademi. I 1980 debuterte hun med en separatutstilling med tekstilskulpturer i Galleri Dobloug. Gjennom hele sin karriere laget hun skulpturer av utradisjonelle materialer. Først laget hun sveisede metallarméringer, og deretter sydde hun på tekstil, dyreskinn, palmefiber blandet med lim, papir og kalk. Senere jobbet hun med bronse.
I 1977 reiste hun til Chiapas i Mexico, på grensen til Guatemala hvor den indianske urbefolkningen bor, og der hentet hun mye inspirasjon til sin kunst. Hun laget byster, skulpturer og hoder.
Gitte Dæhlin var bosatt i Mexico i flere perioder fra 1978 til 2012. Hun døde 2. desember 2012, bare 56 år gammel.
Hennes to tekstilskulpturer er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet i Oslo. De 21 bronseskulpturene «Flok» ble etter individuell utstilling gitt som gave til Sør-Fron kommune, og har blitt stående der som en del av utstillingen «Kunst i sentrum».
På Universitetet i Tromsø sitt hovedbibliotek for samfunnsfag og humaniora finner vi, i første etasje, tre integrerte tekstilskulpturer. Området innbyr til lesing, eller kanskje til hvile i en av lenestolene rundt de lave bordene. De tre skulpturene har et felles element – en søyle. De tre skulpturene har navnet «Det var – det er – det kommer en søyle».
Hva symboliserer søylefigurene? En søyle er vanligvis en opprettstående bygningsdel med en bærende funksjon. Søyler kan være frittstående, samlet i en gruppe, eller plassert i en linje. Enslige søyler brukes ofte som minnesmerke eller til religiøse formål. Søyler kan sammenliknes med den egyptiske obelisken. Obelisken symboliser unionen mellom jord og himmel, universet, og den peker på en transcendent betydning.
Den første skulpturen er en stående kvinnelig figur innkapslet i en transparent firkantet søyle. Kvinnen er tett bandasjert av hvit damask. Vi kan kun se hennes hender og ansiktet med uttalte kinnben og store øyne som ser mot panoramavinduene. Hennes hode er pyntet med en primitiv krone. Hun kan ikke bevege seg. Hun kan ikke røre kroppen. Hun er som en egyptisk mumie. Hennes ansikt er uttrykksløst; det er ingen tegn til emosjoner. Hva ser hun? Hva forstår hun av dette? Er verden rundt henne kjent for henne, eller er den helt fremmed? Kanskje den er farlig?
Sannsynligvis symboliserer hun den første delen av navnet på den integrerte utsmykningen: «Det var…».
I nærheten av den hvitbandasjerte kvinnen står en firkantet transparent plastsøyle, og vi kan se fire ulike klesdrakter på fire par bein som stikker ut på rommets tverrakse. Figurene er anonyme. Den ene er en samisk kvinne. En annen er en fisker. Den tredje er kanskje en akademiker. Den fjerde er ukjent. Vi ser ikke ansiktene deres – de er flyttet inn i søylen. De er Gitte Dælins karyatider. De har aviser i hendene. De er aktive. De leser. De er.
Mot de to plastsøylene med den mumifiserte kvinnen og de fire parene med bein, kommer det en fremoverbøyd mann gående. På ryggen bærer han en transparent lang plastsøyle fylt av sammenkrøllede aviser og tidsskrifter fra krigsperioden. Han ser fremover på veien. Kassen er tung. Han er på jobb. Han må levere innholdet i riktig tid. Det haster for ham. Noen venter på ham. Han har ikke tid til å diskutere, eller å tenke. Obs, obs! Det kommer en søyle!
Alle disse tekstilfigurene med transparente plastsøyler er godt synlige fra utsiden av biblioteket. Forbipasserende som snur hodet mot panoramavinduene, får kanskje oppmerksomheten fanget, og vil kanskje ønske å se nærmere på dem. Kanskje den forbipasserende forandrer sin plan, og i stedet for å gå videre, snur seg og besøker biblioteket?
Uten tittel, 1981
I bibliotekets andre etasje, gjemt bak bokhyllene, står det nok en skulptur. Det er en vakker kvinneskikkelse skåret ut i tre (125 x 30 x 28 cm) som heves opp av et podium i marmor (35 x 45 x 40 cm). Hun er plassert langs en murvegg rundt hjørnet for inngangen til toalettene, og har slik fått en plassering hvor toalettbesøkende, og de som skal til leseplassene innerst i lokalet, kan se henne i det de går forbi. Armene løfter hun opp, og med hendene former hun en skål over hodet. Innsiden av hendene er malt med en maling i gull, som så tilsynelatende renner nedover kvinnens ansikt og bryst. Kvinnens ansikt er som gjemt bak en foss av gull som ved brystpartiet deler seg opp og renner nedover som små bekker.
Under føttene, og i samme trestykke som kvinnen selv, er det skjært ut en liten plattform. På høyre side av denne kan man se at det har blitt skåret inn noen mystiske symboler som nesten er litt gjemt ved første øyekast. En vertikal fiskeform rammer inn det som kan se ut som en femtakket stjerne og to krysslagte roser, og i fiskens hale en fremmed G-form. Kunstneren gir oss ingen forklaring på disse, men lar heller kvinnen bli stående alene i sin mystikk.
Bak denne kinetiske installasjonen, kalt «Uten tittel» (1981), står den norske billedhuggeren Gunn Ingeborg Johansen (f. 1951). Hun kommer fra den tidligere fiskerlandsbyen Borkenes utenfor Harstad, og gikk i perioden 1974-1979 på Trondheim Kunstskole som elev av Siri Aurdal. Da hun var ferdig her, dro hun tilbake til hjemstedet sitt. Hun var aktiv som kunster frem til midten av 80-tallet, men etter dette er det få synlige spor av henne. I perioden 1988-1990 dukket hun opp i Trondheim et par ganger, men siden er det ingen i kunstmiljøet som har hørt fra henne. Hennes tidligere klassekamerater har forsøkt å oppsøke henne gjennom flere kanaler, men uten hell. «Hun er som sunket i jorden». De forteller om en original kunster – «en kunster som hadde noe ved seg» – som er godt husket av både dem og skolens ansatte, men som levde et tungt liv.
Hvem er denne kvinnen?
Gullmalingen på innsiden av hendene reflekterer lyset, og kan skape en illusjon av at hun holder lyset i sine hender. Marmoren som hever henne opp gir henne et høyere status. Er hun en solgudinne? Ligger nøkkelen til å finne hennes identitet i symbolene?
Fisken har ulike betydninger innen ulike kulturer og religioner. Mest kjent er kanskje fisken som et kristent symbol for Jesus. Den er også et sentralt symbol innen buddhismen, da med betydningen frihet, og innen hinduismen med betydningen rikdom. Likevel er det vanligst at fisken symboliserer fruktbarhet og livets bevarelse.
Også stjerne er et symbol man finner igjen i mange kulturer, og som også kan ha mange ulike betydninger. Allerede før stjernene fikk sin vitenskapelige betydning, vandret menneskene rundt på jorden og undret seg over disse lysende punktene i himmelmørket. Tilknytningen til himmelen og natten, gjorde stjernene til symboler for konflikten mellom lys og mørke, og mellom det åndelige og det materielle. I dag brukes stjerner ofte som symbol på autoritet, slik man ser i den militære rangeringen, og utmerkethet, slik som i den mye brukte vurderingsmåten. Generelt kan man si at stjernen symboliserer noe opphøyd, som for eksempel ideelle mål.
Roser er mest kjent som et symbol for kjærlighet og skjønnhet. Denne måten å tolke rosen på har sin bakgrunn i romersk og gresk mytologi der blomsten ble knyttet til Venus og Afrodite – gudinnene for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Slik har rosen også blitt stående som et symbol for det kvinnelige og feminine.
Symbolet som er skjært inn i fiskens hale, vekker en følelse av at vi ser på noe fra et fremmed sted, og kanskje fra en fremmed tid. Formen kan minne om hieroglyfer; symboler fra skriftspråket i oldtidens Egypt. Hva skal det forestille? Kanskje det er dette symbolet som kan fortelle oss hvem hun er? Er hun en egyptisk solgudinne?
De ytre tegnene gir ingen sikre svar på hvem hun er, men marmoren som hever henne opp, gullmalingen, og symbolene gir et inntrykk av at hun har en mytologisk natur. Sånn sett kan man, i en kunsthistorisk sammenheng, plassere denne skulpturen i den lange tradisjonen av fremstillinger av mytologiske skikkelser, men med en moderne vri.
Uten tittel, 1985
Aage Gaup, født i 1943, er en samisk skulptør, billedhugger og grafiker. I sine skulpturer arbeider Gaup med materialer som betong og aluminium. Verkene er lite bearbeidet og har ofte en grov overflate. Aage Gaup har en unik følelse for rom, og gir sine verker et genuint moderne uttrykk. Skulpturene er preget av geometrisk abstraksjon og abstrakt ekspresjonisme. Enkelte av Gaups kunstverker relateres til spesifikke samiske sammenhenger eller mytologi.
«Uten tittel» (1985) er et ekspresjonistisk kunstverk. Verket måler 200 cm i høyden, 90 cm i bredden, og 65 cm i dybden. Hodet er støpt i betong, malt blått, og plassert på en søyle av tre med fire ben. Aage Gaup har gjennom denne skulpturen uttrykt sine indre følelser som nervøsitet og ensomhet. Dette er ord som typisk beskriver ekspresjonistisk kunst.
Det ville kanskje trøstet en tilskuer om vi mente plasseringen av hendene på sidene av ansiktet var ment for å omfavne ansiktet i fortvilelse. Dessverre er det ofte et motiv som forteller mer om et menneskets redsel og frykt. Vi ser plasseringen av hendene som et likhetstrekk med Edvard Munchs berømte maleri «Skrik. Edvard Munch var definitivt en representant for ekspresjonismen. Han uttrykte ofte sin smertefulle indre verden gjennom sine kunstneriske kreasjoner. «Skrik» skriker angst og panikk, og vi ser her at plasseringen av hender er en naturlig reaksjon på følelsene.
I likhet med Edvard Munch, var også Vincent van Gogh en moderne ekspresjonistisk kunstner. Blant van Goghs berømte verker finner vi den samme plasseringen av hender i «Ved evighetens port». Dette maleriet illustrerer depresjon og håpløshet, og vi ser at plasseringen av hender bidrar til å gi maleriet dette uttrykket. Bildet ble ferdigstilt like før van Gogh tok sitt eget liv, og har av den grunn blitt spesielt populært. «Uten tittel» virker dermed som en mildere tragedie i sammenligning.
Videre er øynene i «Uten tittel» lukket, noe som ofte symboliserer en indre verden. I Odilon Redon sitt maleri «Les Yeux clos», eller «Closed eyes», ser vi drøm og fravær. Redon er kjent for senekspresjonisme og symbolisme. Hans kunst illustrerer ofte mareritt og drømmer, og inneholder ofte mørke fantasier som representerer hans indre psyke. Det foreslås dermed her at Aage Gaup sitt kunstverk kan ha en lignende tematikk.
Vi ser at hendene er langt større enn ansiktet, noe som gjør den sammensatte anatomien usann. Vi vet også at Aage Gaup sin kunst ofte er relatert til samisk mytologi, og dermed trenger ikke kunsten nødvendigvis å være logisk eller sann. De store hendene kan for eksempel symbolisere noe bærende og guddommelig. Skikkelsen ligner interessant nok på den samiske guden Tiermes. Ifølge samiske tro, er Tiermes guden til torden og regn. Tiermes har evnen til å beskytte samene og deres reinsdyr fra onde ånder og ødeleggende demoner. Gjennom kunsthistorien har han ofte blitt fremstilt med tre som materiale, og med et hode ikke så ulikt det vi ser i «Uten tittel». Kanskje det er denne myten som har gitt Aage Gaup inspirasjon til sitt verk?
Aage Gaup har plassert betongskulpturen på et firebent stativ, men det undres om dette skal leses direkte med øyet, eller om stativet skal ha en «kroppslig» funksjon. Det som er klart og tydelig for våre øyne, er at den helhetlige sammensetningen gir en følelse av stødighet og balanse.